Ben Allal kontaktet meg første gang på facebook, litt over midnatt, den 30 oktober 2011. Jeg ante ikke hvem han var, eller hva han egentlig ville. Han skrev ikke så mye mer enn det sitatet jeg gjenbruker som overskrift her, og at dette hadde han sagt “allerede for 15 år siden”. Noe som plasserer utsagnet solid i 1900-tallet. Jeg prøver å se for meg dette billeduniverset finne sted i en verden før angrepet på World Trade Center, og før Internett finnes i alle hjem, men merker som så ofte før hvor avgjørende timing er. Faktum er at jeg ikke helt ser det finne sted i en tid før facebook en gang. Jeg kikket på siden hans, der han hadde lagt ut noen bilder, og meldte ham tilbake at det så fint ut, og at han ikke skulle vente 15 år til med å gjøre internasjonal karriere. Og det var ikke bare noe jeg skrev for å fortest mulig riste av meg potensialet for en uendelig flom av mail – selv om jeg ikke sjelden også gjør det når fremmede melder meg – det så virkelig fint ut. Nesten tre år gikk før neste melding kom, som var enda kortere, og bare en vri på den første “Troen på min kunst er min kunst”. Også denne var sendt rett over midnatt. Og så, for noen uker siden, ba han meg om å skrive dette jeg nå skal prøve å gjøre rede for. Umulig, selvfølgelig, siden det å skrive om kunst bare strekker til som metode og formidlingsinstrument opp til et visst punkt, og derfra er man alene – som alltid. Men jeg skal i hvert fall forsøke peke ut noen mer eller mindre åpenbare holdepunkter å forsiktig ta det derfra.

Til å begynne med nytter det ikke å forholde seg særlig verkspesifikk til dette, altså. I utgangspunktet var han fotograf, men jeg liker å tro det var et overskudd av adrenalin som sannsynligvis tvang ham over i maleriet, der de foregående aktivitetene bak og foran kameraet blir resirkulert, re-arrangert, og fragmentert inntil det punkt der alt flyter sammen med alt.   Produksjonen ser ut til å være i fullstendig høygir 24/7, og gitt et eneste arbeid av Ben Allal vil man altså være lost, hinsides all hjelp og uten kompass. Jeg vil si at man anslagsvis trenger i hvert fall 6-7 bilder for å orientere seg noe særlig, og selv da har man egentlig bare noen hint til hvor dette bærer av sted. Fordi det er opp til flere prosesser som finner sted samtidig her, i hva som kan se ut til å være en eneste altomfattende økt uten begynnelse eller slutt; en flom av visuelt overskudd som trekker med seg bøttevis av tilfeldigheter og faktisk selvbiografisk grums – og en kalkulert form for selvmytologisering (eller ok, selvrepresentasjon) som liksom går i revers og tar sikte på en negasjon, basert på dette grums. Kunstnerens selvbilde, slik det fremstår og blir presentert, er bygget opp rundt medisinering, legeavtaler, tvangstanker og en unnskyldning til Bjarne Melgaard for at han blir stalket på facebook når Allal har glemt å ta sine piller. (Det ante meg at det neppe bare var meg han skrev til)

Det er kanskje tvilsomt hvis noe av dette ville hatt noen særlig gjennomslagskraft utenfor psykoanalysens korridorer hadde det ikke vært fordi den kompulsive fremgangsmåten også etablerer en form for visuell sentrifugalkraft. Noe som sprenger seg ut av den schizoide skribling og stream-of-consciousness der mye av næringen hentes. Det er og blir en forskjell mellom en wannabe som i nattens mørke prøver å oppnå kontakt med den etablerte kunstneren over nettet uten å ha noe særlig å vise til, og en som kan oppvise en produksjonstakt som langt på vei matcher. Og, bedre; som til en viss grad ser ut til å være fundert i noe av den samme samtidskritiske impulsen. Enda bedre; som aktivt bruker også dette i sin output. Plukker man delene fra hverandre ender man opp med det samme fundamentale spørsmålet kunstneren gjentatte ganger stiller til seg selv underveis; “Er det kunst?”, og selv om det jo avgjort er det, er det jo på samme tid, som med all god kunst, bare en del av noe mer omfattende. Etterlevninger fra noe som fremstår som en helt avgjørende aktivitet, og en plattform for å stille de virkelig vanskelige spørsmålene til både seg selv og omverden. Og det er vel primært sånn det vi relaterer til som kunstverden en gang ble etablert; som en parallell virkelighet der de aller fattigste av oss lever – og de rikeste overlever – i en form for desperat meningsutveksling, basert i et pissoar som ble bikket på høykant og signert for 98 år siden. Det er liksom sånn vi har holdt på ever since. Noen ting forandrer seg veldig sakte, andre ting forandrer seg ikke i det hele tatt.

Det narrative i det ekspanderende billeduniverset til Ben Allal – for der er en form for implodert historiefortelling tilstede her, som det gjerne er i en eller annen form når den egne personen er det hovedsakelige utgangspunktet og materialet – omhandler også dette, med det ambivalente blikket til noen som ser det delvis utenfra, delvis i stormens øye, der det oppstår nok turbulens til at nær sagt alt i nærheten blir sugd inn i prosessen. Mer enn noe, sitter jeg igjen med et inntrykk av at det er nettopp dette som holder verden på plass, og at det som i første møte kan gi inntrykk av å være effekten av fullstendige tilfeldigheter i selve verket er alt annet enn det. Der er en metode bak alt dette – og kanskje rent av en plan, men akkurat det skal jeg la ligge – som virker kjent, og som finner sin resonans i arbeidet til de billedkunstnere kunsthistorien og de etablerte institusjonene lengst mulig vil få lov til å kalle for “outsidere” siden de gjerne gir fullstendig faen i spilleregler og fremgangsmåter som andre er blitt enig om. Dette er noe som i første rekke er det etablertes problem, men det blir i forlengelsen også ofte kunstnerens, og ikke minst publikums problem. Det gjør at ting tar unødvendig lang tid. Men den ofte slapstickliknende omgangen med medikamenter Ben Allal gjør seg skyldig til er helt klart en aktivitet i rett nedstigende ledd, og i åndelig familie, med KjARTan Slettemark som i 1969 balanserer på slakk line med en stav full av psykofarmaka det offentlige Sverige mener han burde ta. Og det nevner jeg også fordi han er et ypperlig eksempel – ingen ville finne på å kalle KjARTan for “outsider” i dag. Offentligheten gir før eller siden opp hvis kunstneren fortsatt gidder være aktiv etter noen tiår og ikke lenger kan ignoreres. Men de lærer aldri.

Dog, 1969 er på alle måter et tapt øyeblikk, og vår samtid ser i hvert fall på overflaten langt mer intrikat ut. Helt klart er at selve hastigheten vi opererer med er radikalt skrudd opp i forhold siden Kjartan balanserte på linen i Stockholm for snart 50 år siden. Hver eneste gjøkunge har mobiltelefon og nær sagt all informasjon – med unntak av noen få militære greier ingen har giddet å spre rundt ennå – er øyeblikkelig tilgjengelig med en tasteklikk. Statshemmeligheter trenger kanskje en eller to klikk ekstra. Verden kan derfor enten oppfattes som langt mer transparent siden det meste er synlig, eller fullstendig ugjennomtrengelig siden dette også fører til fullstendig information overload.

Når jeg skriver dette er jeg 51 år. Jeg har vært billedkunstner siden jeg var tenåring. Og jeg har skrevet om kunst nesten hver eneste dag i 15 år. Det er ikke noe jeg nevner her og nå for å gi inntrykk av å besitte noen form for autoritet, eller for å understreke at jeg bestandig har rett (det har jeg overhodet ikke, jeg tar ofte feil, og gjør det noen dager opp til flere hundre ganger i løpet av et døgn). Men jeg har fått med meg såpass at jeg vet dette i veldig høy grad handler om hvordan man organiserer – eller noen ganger lar være å organisere – sitt materiale. Det handler også om to ting; det faktiske arbeidet, og den eventuelle karrieren man muligens gjør i kraft av sin produksjon – og der er det nå en gang slik at det faktiske arbeidet må være det viktigste hvis det i det hele tatt skal være noen vits. Det aner meg derfor, utelukkende basert på erfaring, at den boken jeg skriver denne teksten til vil bli en ekstraordinært fin bok, nettopp fordi disse arbeidene med dette blir underkastet en form for organisasjon som vil gi en form for oversikt, mer omfattende enn noe utstillingslokale noensinne kan makte. For en kunstner som er nabo til både kaos og gud – og Ben Allal er den typen kunstner, enten han vil eller ikke – vil kunstinstitusjonens hvite kube aldri noensinne strekke til i forhold til det å presentere ting ryddig, men heller utgjøre en arena for å kødde tingene til enda mere. Jeg nevnte KjARTan Slettemark som eksempel på historisk resonans, men her er også en kobling til den hudløse utsattheten til Bendik Riis, eller nærmere i tid; den rastløse, kompromissløse energien til Simen Dyrhaug, eller, for all del, den maniske larger-than-life-produksjonen til den Bjarne Melgaard som sitter på facebook i New York City og gir uttrykk for å være eksakt like desorientert; “Jeg har og en diagnose”.

Her oppstår selvsagt et rom for å diskutere den kreative impulsen som en form for sykdom, eller billedkunst som lindrende medikament for en syk samtid, men det koker ned til et spørsmål om perspektiv – vi har i selve verket ikke peiling. Og det er derfor jeg gjerne utsetter spørsmålet om hva kunst “er”, når jeg noen ganger får det, og påpeker at vi kanskje i første rekke bør konsentrere oss på hva kunst faktisk gjør. Finner vi bare ut av det vil det første spørsmålet ha blitt irrelevant.

Nesoddtangen i juni 2015

Tommy Olsson